Det var en tid hvor overgangsrykter kom i trykket form, i ei blekke i postkassa.
Yesterdays news, men likevel pirrende. Allerede avfeid, men likevel spennende. Etter hvert som internett avløste tekst-tv side 295, ble vi stadig mer som blodhunder, i jakten på et stakkars bytte. Vi klarer ikke vente.
Men det tok allikevel sin tid, før ITKs og selverklærte fotballagenter nådde inn i stua vår på minuttet. Vi ble fremdeles tatt på senga. Den ekstatiske følelsen, da en stjernespiller poserer med den røde og hvite drakta, uten at du har hatt noen anelse om det som har foregått i kulissene.
Vi skal tilbake til en av de største overraskelsene av dem alle.
En av de siste av sitt slag. Surfende på en medgangsbølge i januar 2004, fikk vi ytterligere vind i seilene. Et bredt smil og ei tidsriktig, men i overkant vid, slengbukse lyste mot oss på Arsenals hjemmesider.
Hvem er dette? Hva skjer?
Så går det opp for oss, og vi blir, om mulig, enda mer positive til klubbens fremtidsutsikter. Storfisk i håven.
Denne storfisken ble likevel som yngel å regne, sammenlignet med hva han kjempet imot for å få en plass i førsterekka. Men vi kunne alle se det gudbenådede talentet, og vi skjønte alle at det var et tidsspørsmål, før unggutten ville dundre ned døra til førsteelleveren.
Etter litt forsiktig banking innledningsvis, kom slegga.
Venstreslegga.
FA Cup på Highbury mot nyrike vestkantklyser fra Chelsea. 0-1 til pause. Tiden var inne. Et prosjektil limt oppe i vinkelen. Aldri har en ball truffet så midt i krysset. John Motson erklærte hest at dersom Thierry Henry er kongen av Highbury, så har vi nå fått en ny prins.
Fem minutter senere var den nykronede prinsen på fære igjen.
En flappende John Terry i garnet, og en frekk chip over Cudicini.
Euforia.
Arsenal fremdeles storebror i London. Shit got no history. You name it.
Tronarvingen viste gode takter gjennom våren, og bidro til at Arsenal greide den unike bragden ved å vinne ligaen, uten å gå på et eneste nederlag.
Prins. Invincible. For en start!
Starten på den påfølgende sesongen startet like fryktinngytende. Han var vår kanskje beste spiller de første par månedene av høstsesongen 2004.
Eksplosiv, men kattemyk. Teknisk ellevill, og god med begge slegger. Snart blir han konge, tenkte vi.
Så kom Sir Alex. Så kom Neville-brødrene. Så kom Mike Riley.
For andre gang i sin korte tid i Nord London, ble vår mann utsatt for gjengvold fra Uniteds beinbrekkere.
En monolog i dommergarderoben fra Fergie, med en vettskremt Riley som tilhører, var nok. Arsenals gullgutt var fritt vilt. En skandaløs affære, som ikke bare endte Arsenals historiske resultatrekke, men som også, på mange måter, endte vår manns signingsferd med kanonen på brystet.
Man kan nok, med rette, argumentere med at han kunne vært sterkere. Men med allerede sterk hjemlengsel, ble det for mye for den smilende gutten med slengbuksa. Han fant seg aldri ordentlig til rette i London, og ville hjem til Spania.
Sommeren 2006, da vi vinket farvel både til Bergkamp, Pires og Highbury, vinket vi også farvel til han som skulle lede oss inn i fremtiden. Dog bare på lån, men han forsvant permanent sommeren 2007, og spilte aldri for Arsenal igjen.
Så, 12 år senere, i juni 2019, kom sjokkbeskjeden.
En av våre Invincibles, prinsen av Highbury, er død. Drept i ei bilulykke i Spania. Enda verre, og mye viktigere; en elsket familiefar, revet bort fra sine kjære så altfor, altfor tidlig. En ufattelig tragedie.
Det gjør nå godt å vite at han fikk returnere hjem til Spania i 2006. Der han, i sitt altfor korte liv, fikk tilbringe tiden der han trivdes best, med sine kjære.
Hans navn vil uansett alltid stå med gullskrift i Arsenals tradisjonstunge historiebøker.
Supersigneringen, prinsen, Invinvible.
Måtte du hvile i fred, Jose Antonio Reyes.
Skrevet av Magnus Johansen.