Fabregas kommer en tur hjem.
Klubbikoner.
Et ord som er på vei til å viskes bort i likhet med nyttårsforsettene du lovet deg selv like før vi feiret nyttår og 2018. I en mer og mer kynisk fotballverden der penger og berømmelse betyr mye mer enn hvilken logo du har på brystet, er dette en døende status.
I Arsenal har vi hatt mange ikoner, og for min del er det Vieira, Bergkamp, Adams, Keown, Seaman, Henry, Ljungberg, Pires og Gilberto som først og fremst har slått seg rot i hjertet mitt for alltid. Det er mange flere, det er jeg fullt klar over, men for min del er det disse herrene som popper opp når jeg tenker tilbake på ungdommen og Arsenal.
Så har vi Francesc Fabregas.
Unggutten fra Barcelona som kom og erobret. Vi så det allerede tidlig hva som bodde i gutten, og at Arsenal hadde sikret seg en spiller helt av de sjeldne var det ingen tvil om.
Finessen, teknikken, assistene, crosserne, fotballforståelsen. Ja, kunne man kreve mer? I en periode med stjernefrafall i Arsenal og nye tider, ble den spanske sjarmøren det nye Arsenals ansikt utad. Et symbol på et nytt Arsenal etter de utrolige årene der Unbeaten 49 hadde bergtatt fotballverden.
Han har fått meg til å gråte – og jeg gråter sjeldent. Den kvelden på San Siro når han med et langskudd sendte Arsenal opp i ledelsen mot AC Milan og feiringen etterpå. Ja, jeg har ingen problemer med å innrømme at det kom et par – tre tårer i øyekroken. Det var magisk. Hjertet banket og kroppen ropte «fy faen, jeg er så takknemlig for at denne klubben er min».
Vi har opplevd masse med F4B. Når han kom inn mot Aston Villa på stillingen 0-0, banket inn to gållere og måtte gå ut med skade. Raidet mot hele Tottenham som økte Arsenals ledelse til 2-0 mens man viste reprisen av van Persies scoring kun sekunder før. Når han kjempet inn 2-2 og bristet en fot mot Barcelona.
Vi kunne drukket et par kalde pils og mimret hele kvelden, men at Fabregas var en av få, fantes det ingen tvil om.
I en tid der kynismen og pengene tok mer og mer plass i verden, var han håpet – håpet på at Arsenal igjen skulle reise seg til noe fantastisk. Laget ble bygget rundt vår spanske maestro som ble kaptein i en alder der mange fremdeles blir omtalt som talent. Han hadde fansen i sin hule hånd. Man var alltid avslappet når Fabregas var å finne i start elleveren. Han dirigerte. Han pekte. Han organiserte og han kontrollerte. Han kunne blitt en moderne Adams – for det var ingen tvil at helte og legendestatus var innen rekkevidde i tidlig alder.
Det som er så trasig er at vår spanske stjerne aldri vant noe i Arsenal – vi var nærme flere ganger, men ikke nært nok.
Var det derfor Barcelona lokket?
Eller var det klisjeargumentet om «barndomsklubben»?
Det er ikke alltid enkelt å svare helt sikkert på, men den dagen Fabregas dro, etter år med spekulasjoner og patetisk oppførsel fra flere Barca-spillere, raste liksom noe av Wengers korthus som var bygget rundt Cesc sammen.
Tilværelsen i Spania viste Fab, som så mange andre Arsenal-spillere, at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden. Fra å være stjerna i Nord-London og på alles lepper, ble han en av mange i et suverent Barca – og den tilværelsen passer ikke alle.
Arsenal hadde vært lur, da. Tenkt framover. Sett for seg scenarioet. Kanskje skulle han finne veien hjem igjen.
Veien til England.
Veien til London.
Veien til Emirates.
Situasjonen hadde dog endret seg i mellomtiden. En av verdens beste tilretteleggere hadde funnet den veien. Mesut Özils ankomst gjorde at det ikke ble funnet plass til den hjemkommende sønn. Et sørgelig kapittel…
Det var London eller ingenting for Fab, og naturligvis falt valget på Chelsea der han fort viste at gamle kunster ikke på noen måte var glemt.
Ting har endret seg i Chelsea også – både på manager og spillersiden, og Fab er ikke like toneangivende som tidligere.
I dag sitter Arsenal i en kinkig posisjon i forhold til Özil. Om han ikke forlenger, håper jeg Arsenal henter hjem Fabregas og gir han det han måtte forlange. For han er på feil plass. Feil drakt. Feil farge.
Han vet det og vi er smertelig klar over det.
For når han kommer i morgen kveld, ser jeg ikke på han som Chelsea-spiller.
Det er bare Fabregas som kommer hjem på snarvisitt og ser hvordan det står til før han drar ut på reis igjen.
Arsenal – Chelsea, onsdag 3. januar 20.45!
GOONER TILL I DIE!