Victory Grows Through Harmony
I 1947-48 sesongen skrev daværende redaktør for det offisielle programbladet til Arsenal, Harry Homer, disse velkjente ordene i forkant av siste serierunde. Arsenal hadde levert en strålende sesong, og kunne kalle seg ”Champions of England”.
Han ønsket å oppsummere sesongens suksess, og vendte seg, noget pretensiøst, til latin. Seier kommer gjennom harmoni. Slagordet skulle bli en del av den nye logoen som kom bare to år senere, og deretter bli en del av de fremtidige logoene. Det skulle bli en del av Arsenals identitet de neste femti årene.
Vi vinner ligaen igjen i ’53. Etter det venter mange skrale år, før vi får en ny formstigning på 70-tallet. En ny renessanse kommer ved inngangen til 90-tallet, og her dannes vår grunnlaget for vår moderne storhet. Så venter Premier League-æraen.
Vi vinner vår første Premier League-tittel i ’98. Wenger har tatt England med storm, med nye metoder, treningsformer og kostholdsregimer. På brystet til spillerne pryder ordene Victoria Concordia Crescit. Supporterne fryder seg.
Wenger virker å ha overbevist spillerne om at han har kontroll. Det er harmoni i gruppa, og alle jobber mot et felles mål. Det er god lagånd, sunn konkurranse på samtlige posisjoner, og fremragende prestasjoner på et praktfullt og intenst Highbury.
Supporterne elsker Wenger og alt med klubben. Titler kommer inn i hopetall, og et helt fotball-Europa både frykter og hyller den effektive fotballen Arsenal viser hver uke. Slagordet som ble introdusert halvveis ut i århundret, skulle vise seg å være aktuelt når tusenårsskiftet nærmet seg.
03/04-sesongen. I kjølvannet av logoendringen, som har fjernet VCC-trykket fra brystet på Wengers disipler, går vi en hel sesong uten å tape. Om man googler ordet ”harmoni” kommer det opp et lagbilde av denne arsenalutgaven, oppstilt foran North Bank på Highbury. Alt var fryd og gammen.
Henry, Bergkamp, Pires, Ljungberg, Vieira, Campbell, et smekkfullt stadion, forventninger som blir innfridd, en manager med peiling. Vi kunne ligge under 1-3 til pause mot Middlesbrough uten at hele stadion buet ut hver enkelt spiller. Vi visste vi var gode nok til å snu det i andreomgang. Stillingen ble 5-3.
Vi kunne tape to kamper på rad uten at noe som kalles Twitter svartmalte alt med klubben. Vi dro på kamp med håp om å vinne på nytt, uten å bli påvirket av journalister, YouTube-kanaler, sosiale medier og andre massemedier som alle mener at vi ikke er gode nok. Nå har vi tapt før kampen engang har blitt spilt. Vinner vi er det bare et spørsmål om tid før vi taper igjen.
Til helga møter vi et Man City-lag som for tiden er blant verdens aller beste mannskap. Det er ingen som levner oss en sjanse mot det høytflyvende stjernegalleriet til Guardiola. Ikke engang våre egne supportere kan i sin villeste fantasi forespeile seg borteseier i morgen.
Vi er ikke best i England lenger, men det var en tid hvor vi ikke var regnet å være blant de beste engang. Har vi blitt bortskjemte som supportere? Det er vel lenge siden man har beskrevet situasjonen i Arsenal som harmonisk. Supporterne er i krig med ledelsen, og midt i det hele har vi Wenger som nekter å gi etter for svertekampanjen noen fans fører mot ham.
Selvfølgelig kan man hevde at laget ikke har gitt supporterne nok å være begeistret for de siste ti årene. Samtidig forsterkes presset på spillerne, manageren og klubben totalt sett av å konstant spille med kniven på strupen. Det er greit at klubben har satt seg selv i denne posisjonen, men når supportene holder skaftet på kniven er det noe som er galt.
En avgjørelse er tatt. Wenger styrer skuta i halvannet år til, med mindre han gir seg underveis. På mange måter sitter også supporterne med mye av ansvaret nå. Man skal ikke stille seg utelukkende positivt til alt som skjer, men man må bidra til en positiv atmosfære i og rundt klubben. Det hele starter mot Manchester City på Etihad i morgen. Tenk hadde vi vunnet den kampen. Da kan man begynne å drømme om suksess og harmoni igjen.
Husk: Victoria Concordia Crescit, Victory Grows Through Harmony...
C’mon Asnåowl!