Trond Sæten har spurt supporterprofilene Dag Solheim og Per-Jarle Heggelund noen spørsmål om sesongen vi nettopp har lagt bak oss.
Vi skriver slutten av juni og nok en sesong er skrevet ned i historiebøkene.
En sesong der Unai Emery hadde overtatt roret etter to tiår med fransk sjef. En sesong der kjøpene av Torreira, Sokratis og Leno ga oss håp om at topp fire var mulig. En full sesong med trioen Aubameyang, Lacazette og Özil der de skulle trollbinde det engelske kongeriket. En sesong med noe nytt og spennende. En sesong med opportunisme. For en skuffelse det ble…
Med fasit i hånden drøyt ti måneder etter hele rabalderet ble sparket i gang, sitter mange av oss med oppfatningen og spørsmålet; Hvordan i all verden var det mulig?
Det begynte som man spådde på forhånd – tap i åpningen mot City og Chelsea, men allerede i kampen mot de blå fra brua så man tendenser. Deretter fulgte en fin periode med syv strake seire.
Det var ikke alltid like pent å se på, men det ga full uttelling i poengkolonnen. Å vinne stygt og ufortjent er noe vi har ropt etter i årevis. Endelig. Nå var vi der. Flyten var kommet. Trioen foran viste i samspill med midtbanen kombinasjoner som var helt oppe på stigen. Noen uavgjorte i støytene, javel – men 4-2 seieren i Emerys første Nord-London Derby var en innertier.
Julen nærmet seg – og den er travel på balløya. Den startet også på verst tenkelige måte. 3-2 tapet mot Southampton var et solid skudd i baugen, og for å sikre julestemningen på Emirates røk man ut av Ligacupen mot Spurs på Emirates dager før julen ringte inn.
Boxing Day-oppgjøret mot Brighton som endte 1-1 var en strek i regningen, og 5-1 massakren på Anfield viste at Arsenal har en lang vei å gå. Flyten fra høsten var fortært med julemiddagen, og våren ble en eneste frustrerende berg-og-dal-bane.
Liverpool og Manchester City stakk ifra mens Arsenal, Tottenham, Chelsea og Manchester United skulle gjøre opp om de resterende plassene som ga billett til europeisk toppfotball sesongen 2019/2020.
Fascinerende. Frustrerende.
Det er ord som beskriver det best i mine øyne.
For vårinnspurten i den øverste toppdivisjonen var dette. Det var ingen av de fire lagene som helt klarte å ta stafettpinnen i racet om plass nummer tre og fire. Og når de hadde mulighet, så glapp det.
Det ble en ordentlig thriller som bikket favør Tottenham og Chelsea. Arsenal manglet et fattig poeng opp til plass nummer fire og to til plassen over. Det som er underlig å tenke på er at i løpet av denne sirkus innspurten sendte man Napoli og Valencia på ræva ut av Europa League, mens man tapte mot blant annet Crystal Palace på Emirates.
I ettertid er man usikker på om man skal le eller grine, men når man avslutter sesongen med tre tap og en uavgjort på de fem siste, så forseglet Arsenal skjebnen selv. Innimellom her så røk man også ut av FA-cupen når Manchester United gjestet Emirates. Solskjær-feberen herjet som verst og til og med Sanchez gjorde en sjelden visitt i målprotokollen i 1-3 tapet.
Men… Arsenal hadde en redningsvest. En livbåt. En siste utvei til Champions League. London-oppgjøret i Europa League finalen som skulle spilles i… Baku. Det skiller kanskje en drøy mil mellom de to stadionene i London, men de skulle gjør opp rett vest for det Kaspiske Hav.
Om vårinnspurten stod til 16,5 i stil, så var kampen i Baku telemarknedslaget som endte med mageplask, brist i diffuse ribbein, knekt ski og knekt selvbilde.
Når Mesut Özil subbet av banen når spillerne trengte å vise guts og innsats, ble det bildet verden utad tenkte om Arsenal; Noe stemmer ikke i Nord-London.
Unai Emery har mest sannsynlig kansellert ferien på den franske riviera, for her er det pinadø en jobb som må gjøres før oppgjøret mot Newcastle spilles i gang i midten av august. Nå er det å brette opp skjorteermene – her er det alle mann til pumpene.
Arsenals hus og hoteller brenner, og forsikringskortet er ikke å finne. Kan Emery pusle i hop en startellever som tar opp kampen i en liga der Liverpool og Manchester City har satt en standard for seg selv?
I denne forbindelse har vi oppsummert sesongen samt tenkt framover mot overgangsvinduet og ny sesong.
Hvordan har spanjolen gjort det i sin første sesong? Hvorfor i all verden lar man Aaron Ramsey gå gratis til et av verdens beste lag i Torino? Hva skal skje med vår tyske trollmann som går på halv maskin og knapt nok det? Hvordan har Torreira prestert? Enn Sokratis? Hva må gjøres i klubben mot ny sesong? Hvilke spillertyper trengs? Banker noen unggutter på døren hos Emerys A-stall? Hvem har overrasket og skuffet denne sesongen? Hva er sesongens øyeblikk og hva har vi allerede lagt helt bakerst i hjernestammen?
Alt dette og mer i følgende lesning der Per Jarle Heggelund og Dag Solheim har tatt seg tid til å besvare spørsmål.
1. Etter 22 år med Arsène Wenger i sjefsstolen, ble det våren og sommeren 2018 klart at Unai Emery skulle overta roret. Dette er vel et år siden, og sett til sesongen som gikk; hva var dine forventinger til Arsenal under spanjolen og har han klart å levere til disse?
Per Jarle: Nå er det ingen hemmelighet at jeg var den som forlot i Wenger-In-barrikaden. Så jeg ville vært skeptisk til hvem som helst av erstattere. Nå fikk jeg ikke det jeg ønsket meg med Mikel Arteta som sjef og Xabi Alonso som assistent. Det ble Emery. Først og fremst, det er klart fyren kan fotball. Han har sterke resultater og jobber hardt. Men språket er et problem, selv om han skal ha skryt for å forsøke fra start av. Kan du ikke kommunisere slik du ønsker så har du en slagside allerede der. Resultatene før jul var strålende med den lange perioden med seiere. Utover vinteren så det ut som at klubben skulle klare å kapre en topp fire-plassering og kanskje vinne Europa League. I alle fall én av de var tanken de fleste hadde. Til tross for en magisk aften i Valencia så ble det en skandaløst og pinlig kapitulasjon på våren, en som ikke hører hjemme noen steder. At Arsenal endte opp uten Champions League er en skam slik det lå an og det må Emery ta på sin egen kappe, slik livet er for fotballtrenere. Legg til et lass med laguttak som ingen skjønte noen av, hvor han var tvunget til å gjøre tidlige bytter. Så summa summarum er jeg skuffet.
Dag: Tålmodighet er et nøkkelord når det gjelder manager bytte etter så mange år, men at laget ikke stod distansen bedre og viste større glød og innsats når det gjaldt som mest på våren var skuffende.
2. Arsenal har under sesongen vært en berg-og-dal-bane. En lovende start fortsatte med exit i begge cuper som igjen ble avløst av en katastrofal vår der Arsenal hadde grepet om 4. plassen og kunne avgjøre selv, men som konkurrentene snappet foran Emerys øyne og ble avsluttet med et mageplask av en finale i Europa League der seier over Chelsea hadde gitt Champions League-deltakelse til neste år. Umiddelbare tanker om sesongen?
Per Jarle: Det som så ut til å bli en stor opptur endte i skam og skyggenes dal. Uholdbart.
Dag: Jeg var optimist fra september og fram til Adventskalenderen dukket opp. Så ble det mye rusk i maskineriet, og etter hvert ble enhver bortekamp et mareritt. At laget slet mot antatt svakere motstandere var skuffende. Samtidig så viste vi i Europa League at vi hadde et høyt høyeste nivå. Kampene mot Napoli var imponerende, og måten vi beseiret Valencia på gjorde at jeg tok turen til Baku med håp og tro på både et trofe og en plass i Champions League. Det håpet ble knust da Chelsea tok ledelsen.
3. Tapet i Baku gjør at Arsenal går inn mot sommeren med en negativ sfære rundt seg som klubb. I hvor stor grad tror du dette tapet påvirker laget foran høsten og ny sesong?
Per Jarle: Det bli mindre penger å rutte med, klubben er mindre attraktiv mtp. å hente spillere. De som er i klubben får nøye seg med nok et forsøk på Europa League. Det er klart det er en helt annen verden enn hva utgangspunktet hadde vært om Emery hadde knødd seg til å vinne en kamp eller to til.
Dag: En dårlig avslutning på sesongen er ikke bra, men jeg tror den svake avslutningen i serien nesten er verre enn at vi tapte den første finalen vi spilte i Europa på 14 år. Vi var tross alt i finalen etter å ha beseiret sterke lag på veien dit.
4. Arsenal slapp inn seks mål mer enn Liverpool og Manchester City til sammen(!), kan vise til en elendig borteform sesongen som gikk og Unai har selv sagt at han heller ser laget sitt vinne 5-4 enn 1-0. Samtidig scoret Arsenal flere mål enn begge London-rivalene i toppsjiktet. Hva syns du om Emerys filosofi og har spanjolen gjort andre merkbare endringer spillemessig enn om man sammenligner med Wengers Arsenal?
Per Jarle: Rent taktisk sett har det ikke vært noen spesiell endring enn under Wenger. Til tider feiende flott angrepsfotball kombinert med elendig forsvarsspill. Hørt den før? Den største endringen er Emerys besettelse til å spille ut kort bakfra, noe som lønner seg om man klarer det slik at man kommer rettvendt i midtbaneleddet med like mange spillere som motstanderen forsvarer seg med. Men i høst med Cech i buret var det forferdelig å se på til tider. Her burde man vært mer fleksibel, da hadde ganske mange enkle baklengs vært unngått.
Dag: Den største forskjellen er på sidelinja, Emerys voldsomme engasjement grenser noen ganger til det komiske. Fra spillerne meldes det om at han er mere opptatt av taktiske detaljer og at det trenes mer på faste situasjoner, Wenger jobbet mer med ballbesittelse. Jeg håper og tror at sesong to vil gi oss et tydeligere stempel fra spanjolen. Samtidig så må det jobbes mere med det defensive, vi slipper inn for mange og for enkle mål, men jeg er også av dem som ønsker en 5-4 seier framfor 1-0.
5. Arsenal har de siste sesongene hatt for vane å la spillere gå mer eller mindre gratis fra klubben – denne sesongen intet unntak, og vi kommer ikke fra å måtte nevne Aaron Ramsey som tårevått tok farvel med sitt hjemmepublikum gjennom elleve år og drar videre til Italia og Juventus. Hva syns du om denne situasjonen?
Per Jarle: Jeg har aldri sett en spiller bli så bombardert med kjærlighet som da det ble offisielt at han skulle forlate klubben. Det var fullt fortjent og må føles fantastisk for en spiller som har gitt absolutt alt og nå blir en legende i klubben. Klart det er trist å miste en så stor spiller, det er synd man ikke får penger for han, men om det nå er én mann som fortjener en større sign-on-fee takket være Bosman-overgang så er det han. At Arsenal har en udugelig ledelse som lar dette skje gang på gang, det er en annen sak.
Dag: At gode spillere går gratis bør unngås, og det er trist å ta farvel med Ramsey. Dessverre så har waliserens skadehistorikk ødelagt det som kunne blitt en enda større Arsenal-karriere, han kunne stått der sammen med de aller største om han hadde holdt seg frisk i lenger perioder. På sitt beste en eminent fotballspiller, og hans mange løp inn i boks og påfølgende scoringer er noe jeg vil huske. Samtidig lot de fleste av oss seg imponere over måten han kjempet seg tilbake på gang etter gang, avskrevet med skade, tilbake enda sterkere. Det er bare å si takk for alt Aaron, og lykke til i Italia.
6. En annen omtalt herremann om dagen er Mesut Özil – klubbens desidert best betalte mann som subbet av banen etter å ha blitt utbytt i Baku. Kroppsspråket sier ferdig, men om noen er villige til å overta lønnen på tre millioner i uken er et helt annet spørsmål. Ser vi tyskeren i Arsenal når vi skriver august 2019?
Per Jarle: Jeg tror Mesut døde litt innvendig og fotballmessig etter det som skjedde med landslaget, kritikken med det bildet, exiten fra Die Mannschaft og at Wenger forlot Arsenal. Vi er i en tid hvor det ikke er plass til en ekte nummer 10 mer i toppfotballen, en playmaker, trequartista, en Özil. Hva som er veien videre vet han bare selv, men jeg tror han blir i klubben da han har den store lønnen og det ikke finnes så mange andre klubber å ta veien til. Man kan alltids be og håpe om en nytenning?
Dag: Özil er en merkelig fotballspiller, på sitt beste i verdensklasse, på sitt dårligste har han et kroppsspråk som gjør at du nesten ikke orker å se på. Jeg er usikker på hva han bidrar med internt i gruppa, det vet jeg for lite om. For meg fremstår han som en spiller som til tider er mer opptatt av seg selv, og jeg tror det er best or klubben at man skiller lag. Den høye ukelønna gjør nok sitt til at de kanskje bare er en Erdogan-vennlige klubb i Tyrkia som kan finne en løsning.
7.Om vi ser til spillerne som ble investert i før starten av forrige sesong, hvordan har de gjort det i sitt første år som Arsenal-spiller og hvilken karakter vil du gi dem?
Per Jarle:
- Lucas Torreira 5: En kriger som fort fant sin plass både på banen og i hjertene til Arsenal-fansen. Strålende signering, dessuten kan han bare bli bedre og score mer mål.
- Bernd Leno 5: Lukter på en firer, men jeg liker han. Moderne keeper som er råsterk på strek. Også han kan bare bli bedre.
- Sokratis 4: Lukter på en femmer, men tilhører en forsvarsrekke som ikke ligner grisen. Spiller med hjertet utenpå drakten, vi elsker vel alle å se han brøle etter ha taklet noen ut av banen. Arsenal behøver flere som han. En som gir juling og ikke tar skit fra noen. Han hadde trivdes og passet veldig godt i 2004-laget.
- Mattéo Guendouzi 4: Stortalent som tok alle med storm. Mer spilletid enn noen kunne drømme om. Tenk han som 28-åring! Dabbet av etter hvert, men sterk signering også dette.
- Denis Suárez 1: Går inn i Arsenal-historien som den største parentesen, noensinne. Skader, visst, men kom an.
- Stephan Lichtsteiner 1: Og det var folk som mente dette var en fornuftig signering, hjelpes. Den største gneldrekjerringen i europeisk fotball, som attpåtil var gammel og ferdig. Jeg blir fortsatt rasende bare av å tenke på at han ble signert av klubben. Ubrukelig. Jeg hadde vært en sterkere signering.
Dag:
- Lucas Torreira: var den som imponerte meg mest, hadde siste halvdel av sesongen vært som den første ville jeg brukt de største superlativene, men dette er en spiller jeg tror vi vil få mye glede av i årene som kommer. Trenger en enda bedre makker.
- Den som overrasket meg mest, allerede fra oppkjøringskampene, er Matteo Guendouzi. Overgangen fra nivå to i Frankrike med Loreint til Premier League gikk fort og overraskende godt for unggutten. Dette er utvilsomt en spiller for fremtiden.
- Sokratis Papastathopoulos er rett og slett en god gammeldags stopper. Duellspiller med dødsforakt, og det gjør at du blir populær blant fansen. Om en slik type spiller er det som gjør et lag som Arsenal bedre i dagens fotball er jeg usikker på, men jeg vipper det til et ja fordi det minner meg om de som spilte i samme posisjon den gang vi var det beste laget i Premier League.
- Ny keeper var det mange som venter på og Bernd Leno har bevist at han er en vi kan stole på, tyskeren blir garantert enda bedre i sesong to i engelsk fotball.
8.Hvilken spiller har gjort det best og henholdsvis dårligst under sesongen med ny manager?
Per Jarle: Best har vært Alexandre Lacazette. Helt strålende fra start til slutt. Aubameyang også god kandidat. Verst er ingen overraskelse for noen, og det er vår tyske superstjerne med nummer 10 på ryggen.
Dag:
9.Hvilken spiller har vært årets overraskelse og henholdsvis skuffelse i laget?
Per Jarle: Guendouzi er overraskelsen, Mesut tar også denne negative tittelen.
Dag: For meg er Özil den store skuffelsen, 5 mål og 2 assister i Premier League, og en av hver på 8 kamper i Europa League sier alt. Den som overrasket meg mest var Matteo Guendouzi, rett og slett fordi han kom fra «intet». Samtidig så er det utrolig gledelig at vi igjen har toppscoreren i Premier League, det er stort. Tror faktisk Aubameyang har enda mer å gå på.
10. Med tanke på katastrofen i Baku, går Arsenal glipp av et ganske greit kapitalinnskudd via Champions League. Ryktene har det til at budsjettet for å fornye troppen i løpet av sommeren er skralt. Hvordan burde pengene forvaltes? Hvilke spillere mener du Arsenal kunne satt inn støtet på?
Per Jarle: Nå er vi midt i juni og Arsenal har enda ikke gjort noe som helst, det bekymrer meg. Jeg savner tiden da for eksempel Lukas Podolski var klar lenge før foregående sesong var ferdig. Her blir det å lete etter scoop på hylle to og det er trist. Alle vet at forsvaret må rustes opp, om man legger alt fokus der og beholder resten så er det greit nok for meg. Trenger ikke keeper, Martinez er mer enn god nok som andrekeeper. Fremover har klubben så det rekker og budsjettet tillater ikke utsvevende aktivitet.
Dag: Det er vanskelig å si hvilke spillere vi kan være med i kampen om, men det må handles klokt og jeg mener at det viktigste punktet å styrke er den defensive midtbanen. Her trenger vi en spiller med langt bedre kvaliteter enn Granit Xhaka, om det finnes midler til det og hvem det er, er jeg usikker på. Vi trenger også en bedre sideback enn Kolasinac, og en som kan erstatte Özil.
11. På den andre side; er det noen spillere Arsenal kan prøve å selge for å øke overgangsbudsjettet?
Per Jarle: Elneny, Ospina, Monreal og Mustafi er overflødige og kan selges. Men er vel ikke rare pengene å hente her. Resten vil jeg beholde. Bellerin og Holding var strålende før skadene. Nelson, Chambers og Smith-Rowe skal hjem og tar for seg.
Dag: Vi bør nok satse på å redusere lønnsutgiftene og i så måte er Özil nøkkelen, så mange salgsobjekter har vi vel ikke som vi ønsker å selge, så å rydde i stallen er det viktigste.
12.Er det noen juniorspillere du ser for deg kan ta steget opp i stallen foran neste sesong?
Per Jarle: Willock og Nketiah er vel håpet. Av de øvrige har jeg sett de for lite til å komme med en bombastisk uttalelse.
Dag: Følger ikke juniorlaget godt nok, men vi har en spennende ung trio i Emile Smith-Rowe, Joe Willock og Edward Nketiah. Dette er spillere vi kan få se mere til allerede denne sesongen.
13. Det har også vært endringer i det administrative i løpet av året – Sven Mislintat dro nesten like fort som han kom, Ivan Gazidis takket for seg og flyttet til Milano og tidligere har det ryktes om at Steve Bould kan erstattes med Fredrik Ljunberg. Tanker om disse endringene?
Per Jarle: Det er noe råttent i staten Danmark. Hvorfor dro Sven? Hvorfor dro ikke sure Bould? Det er mange rare manøvreringer som jeg tror kan skyldes klubbens elendige eier, Stan Kroenke. En mann som ikke bryr seg null og niks, det er klart det ikke blir bra klubbdrift av sånt.
Dag: At svensken nå er klar tror jeg er positivt. Hvordan mannen uten hår har utfylt sjefen det vet jeg ikke, med Freddy var en veldig populær spiller og oppnår han noe i nærheten av det samme som assistent så kan vi glede oss. Nytt blod, men med Arsenal-erfaring er helt sikkert ikke dumt, svensken bør vite hva som skal til.
14.Seongens beste og verste kamp?
Per Jarle: Beste er helt klart Valencia borte. Vi som var på plass hadde en gedigen aften, noe av det gøyeste jeg kan huske som Arsenal-supporter. Verste er jo kampen i kjølvannet av det oppgjøret, finalen i Baku.
Dag: Arsenal-Tottenham 4-2, det å snu og vinne var ubeskrivelig deilig. Liverpool-kampen på Anfield, tap 5-1 sier alt!
15.Sesongens øyeblikk vi husker og øyeblikk vi glemmer?
Per Jarle: Da Aubameyang blåste ballen i nettaket i 200 km/t og scoret hattrick mot Valencia. Igjen Mesut, da han ble byttet ut mot Chelsea.
Dag: Finaleklare etter å ha gjort jobben mot Valencia er et godt øyeblikk fra årets sesong, tapet hjemme for Palace da det gjaldt som mest er noe jeg helst vil glemme.
16.Oppsummer sesongen med et ord og gi den et terningkast.
Per Jarle: Skuffelse. 3.
Dag: Terningkast 4 siden vi spilte vår første finale i Europa League, men 3 basert kun på det som skjedde i hjemlig serie og cup. En skuffende sesongavslutning i serien ødelegger det som kunne blitt en god start på en ny manager-æra. Tok heller ikke vare på muligheten vi hadde i Baku.
17.Din sesongens spiller og unge spiller?
Per Jarle: Alexandre Lacazette og Mattéo Guendouzi.
Dag: Virgil van Dijk og Sterling (Enig med PFA, og spillerne)
18. I august er vi i gang igjen – hvilket Arsenal-lag håper du entrer banen da?
Per Jarle: Hvem som er i hvilken posisjon bli ren bingo her vi sitter nå, men jeg håper på et lag som er bygd på styrke bakfra, som vil selge seg dyrt og som blir beintøffe å møte.
Dag: Er lag med et par, tre gode forsterkninger som skaper optimisme og forventninger.
Come on Arsenal!
Intervju og tekst: Trond Sæten