Det sorte hullet blir bare større og større for Nord-Londons stolthet.
Arsenal - Man City. Et toppoppgjør. I teorien. I praksis er det noe helt annet.
For bare noen dager siden møttest de i ligacupfinalen på Wembley. Den gangen ble de utklasset, rundspilt og ydmyket.
Denne gangen var det på Emirates, Arsenals egen hjemmebane. Revansje skulle stå på dagsorden. Reise kjerringa. Brette opp ermene.
Femten minutter inn i kampen var var vi allerede under 1-0. Mønsterangrep hvor kanoner så ut som vannpistoler av billigste sort.
Vannpistoler ble til vannballonger før halvtimen va spilt. 2-0 signert Silva. Denne gangen David. Forrige gang Bernardo.
Silva eller Silva'er. Man City kjemper uansett om gull, og et hjemmepublikum som ble underbemannet mot en smekkfull bortesving hadde knapt gjort seg ferdig med pipingen før en ny scoring blåste liv i mer piping.
3-0. Leroy Sane og Hector Bellerin kjempet likt om å krangle inn en ball forbi tidligere Chelsea-keeper Petr Cech.
Stillingen holdt seg til pause. Og til kampens slutt.
Det hjalp heller ikke at Arsenal en sjelden gang fikk tildelt et straffespark rett etter sidebyttet. Rekordsigneringen Pierre-Emerick Aubameyang viste tydelig hvor han kom til å skyte. Og Ederson gjettet riktig vei.
Trolig for å spare spillere for en dårlig opplevelse valgte Arsène Wenger å fullføre kampen uten å gjøre bytter. At ingen av spillerne hadde noen form for påvirkningskraft var nok også medvirkende, slik sett.
Man prøver å finne noe positivt etter en slik forestilling, men sett over to kamper og 0-6 i sekken sliter selv en relativt optimistisk supporter med å finne noe å ta med seg.
Det henger mer enn en snøbyge over Arsenal om dagen. Gløden mangler. Viljen mangler. Kreativiteten mangler. Selvtilliten mangler. Resultatene mangler...
Det er tungt å følge laget for tiden. Men man står bak laget i tykt og tynt. Det er i bånn vi må samles. Det er nå klubben trenger oss. Det er nå vi må stå opp og være sterkere sammen enn noen gang.
Victory Through Harmony.
C'mon Arsenal!
