Alt er mulig, det umulige tar bare litt lengre tid.
Det er kanskje naivt å tro, men har vi lov til å håpe at fire dager er en representativ definisjon på ”litt lengre tid”? Vi står overfor en tilsynelatende umulig oppgave; hjemmekamp mot Manchester City. 07/08-supporteren i meg vrir seg i forkastelse over realiteten i strofen.
Bare en halv uke er gått siden blåtrøyene ga oss en real fotballeksjon. Etter å ha feilet totalt i forberedelsene til søndagens prøve, kan vi bare håpe at våre gutter har brukt tiden fra forrige oppgjør til å, i alle fall, lære seg minstekravet for å bestå.
Hva skal vi endre for å unngå en ny nedsabling? Går vi ut med samme innstilling og holdning som i helgen er kampen avgjort allerede.
Nestledende sportsredaktør for britiske The Guardian, Barry Glendenning, gikk denne uken langt i å betegne Arsenal som Englands dårligste lag når de ikke har ballen i laget. For å være ærlig, det er vanskelig å si seg uenig.
Vi baserer altfor stor del av egen filosofi på å roe ned spillet med egen ballbesittelse. Når vi møter et mer ballsikkert lag enn oss mister vi alt av struktur og organisering i lagdelene; og ofte fremstår vi som planløse juniorer, fylt til randen av respekt for motstanderne.
Jeg kan se for meg at mye av grunnen til at vi ser så slappe ut i presset, skyldes at vi rett og slett ikke forbereder oss på et slikt kampbilde. ”Wengerball” har til nå vært assosiert med mye ballbesittelse og å tvinge motstanderne til å løpe seg slitne uten ball. Kanskje er dette scenariet så ønsket av Wenger at det utelukkende praktiseres i kampforberedelsene.
Uansett er det nok ikke nøkkelen til å låse opp trepoengsdøra i kveldens flomlyskamp. Kun ett lag har slått Guardiolas disipler i Premier League i år. Det var Liverpool, og hvordan gjorde de det? Innsats, innsats, innsats. Liverpool på Anfield er fryktløst, aggressivt og så intenst at hvem som helst kan få store problemer.
Om vi har det i oss å presse lag høyt i banen er diskutabelt. Å stå høyt mot et så godt lag som City byr på flere problemer. Sané mot Bellerin i en mot en-situasjoner, Mustafi som førsteforsvarer uten tilstrekkelig dekning, Koscielny tvunget til å ta dueller i egen 16-meter; ikke akkurat drømmescenarier for arsenalfans.
Dessverre tror jeg ikke at vi har noe valg. Gir vi dem en finger tar de hele hånden, for så gode er de faktisk. Det som byr på en viss spenning er at så gode kan vi være vi også, bare vi bestemmer oss på forhånd.
Wilshere må tilbake i midten. Aubameyang må ut av isolasjon, og det får han ikke hjelp til fra egen 16-meter. Med Wilshere i midten burde Mkhitaryan erstatte Ramsey, ettersom det britiske midtbaneparet er alt annet enn av typen radar. Men, med armeneren i laget må vi komme oss høyere i banen.
En angrepstrio med Özil, Mikky og Auba fungerer bare om de kan angripe i lag. Hver for seg er de ikke like giftige.
I forsvar trenger vi 100% fokus gjennom samtlige 90 minutter. Før det skammelige baklengsmålet i førsteomgang på søndag var vi relativt komfortable. Det skal likevel ikke mer enn ett øyeblikks ukonsentrasjon før man blir straffet på dette nivået.
På riktig dag er Mustafi fantastisk i duellspillet. Koscielny like så. Kan de levere opp mot sitt beste en hel kamp er ikke dette umulig. Men vår stabilitet starter ikke i bakre rekker, det starter i de fremre. Laget må fordeles utover banen, og fungere som et kollektiv.
Dette er noe alle vet, men som har vist seg vanskelig å gjennomføre. Høyt tempo, aggressivitet, kollektivt samarbeid og høyt press bør være kampplanen for i kveld. Vi må tilbake til det fundamentale, det elementære. En for avansert tilnærming kan vise seg kostbar i kveld om ikke vi engang har riktig innstilling og holdning i forkant.
Til slutt; glem aldri at mens kampen pågår er man supportere av et fotballag. Fan av en fotballklubb er noe helt annet, men bør praktiseres i de mange timene før og etter kampene. Mens kampen pågår skal supportere hjelpe laget opp og frem!
Victoria Concordia Crescit. Lykke til!