Fordi ”Fort Emirates” ikke er i nærheten av å beskrive virkeligheten.
Etter onsdagens bataljeklassiker mot byrival Chelsea, kunne vi nok en gang konstatere at vi hadde vært vitne til en forrykende fotballkamp mellom to gode lag. Enorme sjanser i begge ender, målrikt og kontroversielle dommeravgjørelser ser ut til å forme en slags standard hver gang Arsenal er vertskap for andre topplag.
Liverpoolkampen 22. desember bød på en emosjonell berg-og-dalbane, som sørget for at pulsen til undertegnede ikke stabiliserte seg, før jeg satt med et glass whisky i sofakroken og så Grevinnen og hovmesteren 24 timer senere.
Unitedkampen i starten av desember har fortsatt ikke sluttet å irritere meg. Kanskje en av de bedre kampene vi har spilt i år, og likevel er vi sjanseløse på seier. Leicester ble slått med et nødskrik, med hockeysifrene 4-3.
For en nøytral supporter må det være fantastisk å benke seg foran TV-en når Arsenal skal by opp til dans. Selv ikke Thor Fløysvik kan unngå å dra frem 10’ern i disse oppgjørene. For en arsenalsupporter er det litt tyngre.
Fotball er underholdning. Selvfølgelig ønsker vi å se gnistrende angrepsspill og målkalas hver runde, man betaler jo tross alt mye for å følge med på det her. Likevel savner jeg litt kynisme og vinnermentalitet på bekostning av Wengers romantiske tilnærming av spillet.
Taktikken har alltid vært ”om motstanderen scorer to mål, skal vi score tre”. Før i tiden hadde vi Henry, Bergkamp, Pires og Ljungberg, for å nevne noen. Vi har fortsatt gode angrepsspillere, og er i stand til å score mange mål. Forskjellen ligger i at Darius Vassell er byttet ut med Sergio Agüero. Pavlyuchenko er byttet ut med Harry Kane. Samtidig er heldigvis Drogba byttet ut med Morata, men fortsatt er det mer krutt i lagene rundt oss enn det var på tiden hvor Wenger og Ferguson hadde et ensomt ballegrep om britisk fotball.
Arsenal på eget gress er som å se på Rocky Balboa i bokseringen. ”It’s not about how hard you can hit, it’s about how hard you can get hit, and keep moving forward!” Det er ingen guard oppe for å blokke motstandernes slag, men når vi først får muligheten, slår vi tilbake med samme mynt. Tenk hva som kunne vært om vi bare hadde tilegnet oss et snev av struktur i bakre rekker. Bare et ørlite taktisk dryss om hvordan vi skal forsvare oss som et lag. Man blir romantiker av dagdrømmene alene.
I tillegg til å være et kommersielt unikum for engelsk fotball, viser vi også i disse kampene at vi fortsatt kan mønstre gode nok lag til å hamle opp med de fleste. Dessverre viser det også at vi mangler kynisme og råhet. Personlig er jeg egoistisk når det kommer til Arsenal. Jeg ønsker underholdning i form av seier, så kan de andre topplagene stå for spektakulære oppgjør som vi kan nyte fra vår nøytrale 6. plass-posisjon. Spørsmålet er om vi er i stand til det..