En viktig finale i en "uviktig turnering"?
Mye blir sagt angående viktigheten av Carabao Cup, som ofte har fått den nokså nedlatende bemerkningen ”Mikke Mus-cupen”. En cup som nærmeste utelukkende blir brukt som rulleringsplattform for de største klubbene.
Arsenal har vunnet turneringen to ganger; begge før Wenger tok over roret. Den har aldri blitt prioritert som viktig nok til å skulle satses på. Ikke før nå.
Wenger har riktignok vært i to ligacupfinaler før, men gått tapende ut av begge. Mest kjent er kanskje 2011-tapet mot Birmingham, da vi rotet det til for oss selv helt på slutten; og dermed fikk stempelet som en klubb uten vinnermentalitet.
Vi har siden da tre FAcup-titler, men også de virker å synke i verdi. Det er ligatrofeer Arsenal vil ha, men det er også det som virker å være lengst utenfor rekkevidde. Vi befinner oss på en 6. Plass i ligaen, uten håp om å engang nærme oss Man City. Topp fire ser også vanskelig ut.
Dette gir dagens kamp en ekstra dimensjon. Arsenal, slaktet av alle og enhver som en parodi av en toppklubb, illustrert av et pinlig hjemmetap i de nest bestes europaturnering, av minisensasjonen Östersunds FK, får en gylden mulighet til å vise muskler mot sesongens store fotballutopi.
Premier League er over. Vi er ute av FA cupen. Den en gang så uviktige ligacupen skal i år vise seg å ha blitt enormt viktig. Ikke bare er det en mulighet til å ta et trofe i en stadig mer konkurranseutsatt turnering, men vi har i dag muligheten til å bevise overfor oss selv og alle andre at vi er bedre enn vi har vist så langt i år.
Det har nærmest gått sport i å prate ned ligacupen de siste årene. Likevel mener jeg man må ta et steg tilbake og se på det i et litt annet sportslig perspektiv. Når tre semifinalister i en turnering består av Arsenal, Chelsea og Manchester City, kan man konstatere at det har utviklet seg til å bli et tungvektsoppgjør.
Når man slår et toppet Chelsea over to oppgjør, og skal møte de suverene serielederne (snart mesterne) i finalen, så betyr det mer enn hva andre lags supportere hevder. Da blir det et prestisjetrofé.
”Cup er cup” sies det. Og selv om en eventuell seier i dag ikke på noen måte kan rettferdiggjøre den ellers så begredelige sesongen vi har hatt, så kan ikke den symbolske verdien understrekes nok.
Alle kan gå vinne cuper. Likevel er det noe spesielt med denne finalen. Det er den eneste sølvpokalen vår meritterte franskmann ikke har fra hjemlige turneringer. Tenk å få avslutta med en ligacuptriumf. Om vi legger på en seier i Europa også, så er vel kanskje ikke avskjedssesongen til verdens staeste trener så altfor verst likevel? Kanskje er det denne roen som skal til før han føler seg tilfreds. Uansett må finalen vinnes i dag, og det kan vi klare. Det skal vi klare!
VCC!
COOOOME ON YOU GOOOOONS!