Bring on United!
Emery ligger under 1-2 til pause i sitt første Nord-London-Derby. Hva gjør han? Han bytter ut en Iwobi som har tatt store steg denne sesongen, men som ikke fant seg til rette mot naboene pluss en Mhkitaryan som har en vanskeligere periode. Inn kommer Ramsey med lang fartstid i Arsenal, kjenner betydningen av derbyet og har en fantastisk kjempevilje samt Lacazette som er livsfarlig framover.
Resultatet?
Vinner andreomgang 3-0.
To målgivende fra Ramsey og et mål av Lacazette.
4-2 i sitt første derby gir mersmak.
Det skrikes, det veives, det diskuteres på benken mens granatene hagler på Emirates, det pekes, det reflekteres, det vurderes og det analyseres. Ikke før kampen bikket inn i sine siste minutter satt Emery på benken og bare så karene sine kontrollere inn seieren.
Man får en følelse etter slike kamper – at man er på vei. På vei mot noe man har etterlyst og savnet. På vei mot et lag som viser like mye passion og følelser som manageren gjør.
En passion som har manglet. En lagånd vi ikke har sett på en stund. Et lag som kjemper for hverandre. Et lag som nekter å gi opp. En supporterskare som står som en sterk enhet. Et samlet Nord-London. Et fellesskap som virker å ha fått troa igjen. Et fellesskap som kan stille opp. Et fellesskap som kan lage etterlengtet leven.
Var troa der før kamp?
For min egen del var det noen slitsomme dager før match på Emirates – Spurs lekte seg til tider med Chelsea helgen i forveien, og på kanten av stupet slo de Internazionale i Champions League som forsterker Spurs’ sjanser om avansement om de får med seg et godt resultat borte mot Barcelona (right).
Med andre ord – naboene var i flytsonen, klar til kamp og stilte opp med et sterkt mannskap.
Jeg var mest spent på å se Emerys inngang til sitt første derby i Nord-London og hvor langt Arsenal var kommet i prosessen med spanjolen. Bortimot totalangst like før avspark, det skal innrømmes. Sånn er det dog foran hver NLD – hjertet hopper over noen bank, tankene flyr mellom ulike scenarioer – totalslakt eller eufori.
Resultatet og prestasjonen søndags ettermiddag overgikk alt jeg hadde sett for meg. Definitivt innen topp ti hendelser på Emirates, og der er det mye snadder å hente.
4-2.
Ferdigsnakka.
For oss som ikke klarer en helg uten engelsk fotball fra øverste hylle er desember en måned man ser fram til – på godt og vondt.
Allerede i morgen er det nytt oppgjør, og da skal Emery & co sjekke status på Old Trafford.
Et Old Trafford i frontkollisjon.
Et Old Trafford som ikke lenger er hva Old Trafford var med hjemmedømming, Fergietime og jubelscener.
Et United som går i blinde. Som mangler ide. Som har brukt milliarder av kroner på spillere som egentlig ikke helt vet hva de skal gjøre eller hvordan de skal gjøre det.
Det er egentlig et perfekt tidspunkt å møte de røde djevlene – resultatene uteblir, det er piping fra publikum, det er en manager som har snøret mer enn halvveis rundt halsen, det er Lukaku med ballmottak som en vegg, Pogba som sliter med å ta imot ball og fordele den videre, Fellaini med ny sveis og siste rapporter forteller om åtte forsvarsspillere på skadelisten.
Legg til en gammel manager som bivåner stort sett alle kamper og ser sjokkert ut over hva han egentlig er vitne til, og du har en livsfarlig cocktail som staves krise.
Men.
Det er stort men her.
Old Trafford er Old Trafford.
Jose Mourinho er Jose Mourinho.
Jeg er meget beskjeden optimist angående i morgen. United er i en situasjon de ikke har vært i siden frigjøringen mai 1945, mens Arsenal nå er på antallet 19 kamper uten tap. Likevel så vet vi at Mourinho bruker å prestere godt i kampene mot Arsenal. Alt for ofte har vi sett Arsenal i storform før et møte på Old Trafford, så løper spillerne som smågutter uten mål og mening så fort motstanderen heter Manchester United. Man skal alltid regne med United på hjemmebane, uansett hvor dårlige de er i perioden før.
Likevel – det er nye vinder i området rundt Emirates. Håper Emerys ideer gjør en slutt med Old Trafford-syndromet.
Til slutt; Torreira for typ £20 millioner?
How, Emery?
Bring on United!
COYG!