Hvilken effekt har egentlig formasjonsendringen hatt på laget?
Datoen er 24. September 2016, og Arsenal har akkurat feid Chelsea av banen på Emirates med en særdeles overbevisende 3-0 seier. Chelseasjef Antonio Conte hadde bommet totalt, og endte opp med å bli slaktet av Wenger som styrte skuta til et skrubbsultent arsenalmannskap.
Etter kampen innrømmer den eksentriske italieneren at de på daværende tidspunkt bare har et godt lag på papiret. Han innser at noe må endres.
Etter å ha gløttet over spillermaterialet sitt innser han at den etterhvert så ortodokse 4-2-3-1-formasjonen ikke er det som passer best. Hazard og andre offensive spillere tar for lite ansvar defensivt. Det blir for lite dynamikk i laget.
Resultatet lot ikke vente på seg. De neste 13(!) kampene ender i seier, og hele atmosfæren endrer seg. Flere andre storlag begynner å ta i bruk denne suksessoppskriften, og til og med T*ttenham oppnår gode resultater. Én mann virker imidlertid ikke videre begeistret; nemlig Arsené Wenger.
Det skal gå hele 25 ligakamper med underkjent poengfangst før også Arsenal får øynene opp for taktikkendringer. Da vi møtte et nedrykkskjempende Middlesbrough på Riverside Stadium 17. April er vi allerede ute av tittelkampen. De åtte foregående ligakampene har gitt oss 7 av 24 mulige poeng, og det er full panikk.
Ved å legge om til en 3-4-2-1-formasjon snur trenden seg, og vi ender opp med å vinne ni av de siste ti kampene på slutten av sesongen, inkludert to FA cup triumfer på Wembley mot Manchester City og Chelsea. Isolert sett kan man konkludere med at vi endelig har funnet vår beste formasjon, men er det fult så enkelt?
Defensivt
I utgangspunktet er trebackslinja, med to vingbacker i tillegg, et tiltak for å ikke blottlegge seg bakover, og beholde mer balanse defensivt når man angriper. Ifølge arseblog får vi skudd imot 11 ganger per kamp før formasjonsendringen. Etter at vi la om til tre midtstoppere har vi imidlertid sluppet til 13 skudd per kamp, altså en økning på to skudd per kamp mot eget mål.
Antall skudd imot fra 11 meter eller mindre var i de første 30 kampene på 3.2 per kamp. Etter formasjonsendringen har motstanderne kommet til avslutning fra tilsvarende hold 3.4 ganger per kamp. Også der ser vi en økning.
På keeperfronten ser vi en klar økning i redningsprosenten etter at vi legger om. På de første 30 kampene av sesongen er redningsprosenten på 29%, og i de ti siste kampene av sesongen redder Ospina og Cech hele 46% av store sjanser. Vil det si at keeperne er hovedgrunnen til at vi mobiliserte mot slutten av sist sesong?
Offensivt
Motsatt av det man skulle trodd da vi la om til en ekstra forsvarsspiller, og dermed tok ut en angrepsspiller, så har laget blomstret offensivt. Statistikken viser at vi scorer like mange mål etter formasjonsendringen, men at vi kommer til flere større sjanser.
Før endringen var statistikken for store sjanser nede på 1.9 pr. kamp, mens den økte til 2.7 de siste ti kampene. Skudd fra 11 meter eller mindre økte fra 4.1 til 4.9. En ganske betydelig økning. Selv om statistikken ikke er til å stole blindt på, så lyver den ikke. Det var et mer direkte Arsenal vi så mot slutten av forrige sesong, som også resulterte i flere målsjanser, og med tiden vil det kanskje også resultere i flere mål.
Hva betyr det?
I det store og hele er det viktig å ikke ta statistikk for noe mer enn det er verdt; en pekepinn. Kamper som statistikken er hentet ut fra veier 30-10 i favør en firer bak, og er kanskje ikke representativ for en hel sesong. Vi har hentet nye spillere i sommer som både kan forsterke og svekke argumentasjon om å fortsette med samme formasjon. Kolasinac er som skapt for en venstre vingback-posisjon, mens Lacazette har sett frisk ut som en ensom og bevegelig løve på topp. Samtidig hadde det vært spennende å se Lacazette i et samarbeid med Giroud, og han har også vist seg dugelig i en kantposisjon.
Ramsey har sett veldig bra ut i tospannet på midten. Som en boks-til-boks-spiller er han dødelig offensivt, og et konstant uromoment. Spørsmålet er om Xhaka har disiplinen som trengs for å demme opp for disse offensive løpene til waliseren. Kanté gjør sakene sine svært godt i Chelsea, og med et relativt skralt offensivt repertoar får han konsentrert seg om å fylle de defensive rommene, som gir en trygghet til resten av laget offensivt.
Uten å helgardere meg for mye, så er det vanskelig å komme til et fasitsvar på hvilken formasjon vi skal bruke. I år har vi vært trofast mot det nye systemet, med variert hell. Vi skal ikke undervurdere den psykologiske boosten som ble tilført laget da vi endret system forrige sesong. Fans, spillere, trenere; samtlige var i harnisk, og i mangel på løsninger ble en kopi av ligalederne svaret.
I enkelte kamper, som helgas batalje mot nettopp Chelsea, er trebackslinjen bortimot en nødvendighet. Vi trenger alle de defensive musklene vi kan få i slike oppgjør. Men, mot lag som Leicester, Stoke og Bournemouth, hvor vi kommer til å ha ballen store deler av kampen, så bør vi være åpne for den tradisjonelle 4-2-3-1. Har vi råd til å la spillere som Welbeck, Lacazette, Giroud eller Alexis sitte på benken mot lag på nedre halvdel av tabellen, bare for å ha en ekstra forsvarsspiller? Vi har spillertroppen til å fungere i begge, og det er en stor styrke å ha to formasjoner som spillerne er kjent med.
Spørsmålet er: når skal hvilken formasjon brukes? Det er her Wenger må vise sin kløkt, og ikke være fornøyd med ett system, men heller utfordre managere til en taktisk håndbak, og vise riktig dose muskler til riktig tid.
Det blir en spennende sesong!